top of page

Rissa, historie

Rissa Kommune(En vesentlig del av stoffet til denne artikkel er samlet og bearbeidet av Henrik 0. Grenne. Da han døde før artikkelen var ferdig, er både stoffinnsamlingen og utarbeidelsen fullført av sønnen, Johan Kr. H. Grenne.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det som særlig karakteriserer Rissa, er at bygda med sin vekslende natur på samme tid er sjøbygd, dalbygd og fjellbygd. Gjennom Skaudalen renner Skauga, som munner ut i Trondheimsfjorden.

 

Rissa herred ligger på sørvestsiden av Fosenhalvøya, om lag 35 km fra Trondheim. På vestsiden grenser herredet mot Trondheimsfjorden, som fra gammel tid har vært ferdselsveien til og fra bygda.

Sjøgrensen i luftlinje fra Melkåa, som danner grensen mot Stadsbygd, til Brettingen i Hasselvika, grensen mot Stjørna, nærmeste nabo på nordsiden, er om lag 13 km.Grensen mot Stjørna går i nordøstlig retning etter fjellstrekninger til den støter mot Åfjord herred i Sør-Trøndelag og Verran herred i Nord-Trøndelag fylke. På sørsiden er de nærmeste naboer Stadsbygd lengst i vest og lenger mot øst Leksvik og Verran i Nord- Trøndelag.Fra Rissa dampskipsekspedisjon oppetter Skaudalen til fylkesgrensen på Ny Jord’s bureisingsfelter er det 32 km i luftlinje. Herredets flateinnhold er 331,82 km2. Herav er om lag 119,76 km2 produktivt areal. Resten er uproduktive områder og består av fjellstrekninger, innsjøer, elver og bekker. Av de større innsjøer kan nevnes Botnen eller Spegelhavet, som den også kalles i de gamle folianter. Det er en saltvannsinnsjø med en lengde på 5 km, og bredden er gjennomsnittlig I km. Botnen ligger midt i bygdas fruktbareste strøk og ligner et speil i de stille sommerkvelder. Den er forbundet med Trondheimsfjorden ved Strømmen, som er om lag 2 km lang. Da innsjøen har samme nivå som havet, strømmer sjøvannet inn i botnen ved flo og ut igjen ved fjære sjø. Det oppstår da en temmelig strid strøm, og i tidligere tider har en hatt planer om å utnytte tidevannet i Strømmen til industrielle formål. Et forsøk ble også gjort, men vanskelighetene var for store, og foretagendet ble oppgitt. I Strømmen har bygda fra gammel tid hatt en naturlig havn. Ved utløpet i Trondheimsfjorden danner den en bukt med passe dypt vann. Denne bukta, som fra arilds tid er blitt kalt Gammelstøa, var før dampskipenes tid det sted der store og små båter søkte inn i storm og stille vær. Gravhauger i nærheten vitner om at den har vært i bruk i vikingtiden. Det er imidlertid den ulempe med denne havnen at innløpet er for grunt. Etter hvert som fartøyenes størrelse har Økt, er Gammelstøa derfor blitt mindre brukbar som havn. Det har av den grunn gjennom årrekker vært planer om en oppmudring av innløpet. Arbeidet ble planlagt og kostnadsberegnet i 1936 til 126 000 kr. Imidlertid kom verdenskrigen, og Gammelstøa ble glemt. Etter krigen er det på ny kommet krav om mudring. Av andre store innsjøer kan nevnes Storvatnet på sørsiden av Skaudalen. Storvatnet er Fosenhalvøyas største basseng og er gjennom Svartelva forbundet med Skauga, som løper nedover Skaudalen og munner ut i Trondheimsfjoren ved Rissa dampskipsekspedisjon. Det er vedtatt å bygge en kraftstasjon i Svartelv. Fallet i Svartelva er 107 m og ca. 100 m effektiv fallhøgde. Den maksimale ytelse er beregnet til 10 500 kW. Så stor som etterspørselen er blitt etter elektrisk kraft, og når en tar hensyn til de årvisse rasjoneringer på elektrisk kraft, er det en selvfølge at det er mange som venter på at Svartelva kraft- anlegg skal komme i drift.Den elektriske forsyning i Rissa foregikk tidligere fra Statens gamle anlegg i Hasselvika med en produksjon på ca. 300 kW årlig. Da dette anlegg foruten forsyningen til Agdenes befestninger også skulle forsyne både Rissa og Stadsbygd, ble det etter hvert stor misnøye i begge bygder. Det ble derfor nedsatt et arbeidsutvalg med medlemmer fra både Rissa og Stadsbygd, som kom sammen og drøftet planer for en bedre forsyning. Resultatet ble opprettelsen av Rissa og Stadsbygd kraftlag, som har overtatt forsyningen av elektrisk kraft i de nevnte kommuner. Kraften leies av Sør-Trøndelag elektrisitetsverk og overføres fra Follafoss i Nord-Trøndelag til Stoen transformatorstasjon i Skaudalen. Fra Stoen transformatorstasjon er det også bygd en høyspentlinje over fjellet til Stjørna. Det som særlig karakteriserer Rissa, er at bygda på samme tid er sjøbygd, dalbygd og fjellbygd — Norge i miniatyr. Tilreisende og turister blir ofte slått av den vakre natur. Bygda er derfor også blitt kalt «Trondheimsfjordens perle». Når en kommer med båt etter Trondheimsfjorden, er det i grunnen svært lite av bygda en kan se, da den del som ligger nærmest sjøen, er gjemt bak lave høgdedrag omkring Reinskioster. Allerede på Harald Hårfagres tid var Rein-navnet godt kjent. Rein var den gang kongsgård, og en av godsets første eiere var Sigurd jan Halvardsson. I Il. hundreåret levde i England en adelsmann ved navn Toste jan. Han var bror til Englands konge Harald Godvinsson. Mellom de to brødrene var det stadig strid om tronen. Da Toste jan ikke ved egen hjelp maktet å overvinne sin bror, dro han til Norge og sluttet pakt med Norges konge Harald Hardråde. Pakten gikk ut på at Harald skulle ruste ut en hær, seile over til England og angripe kongen. I 1066 seilte kong Harald over til England med 240 skip og en vel rustet hær for å oppfylle sin overenskomst med Toste jarl. Toktet fikk den tragiske slutning at Harald Hardråde falt ved Stanford bru, og Toste jarl selv ble like etterpå drept under en trefning ved Hastings. Kong Haralds sønn Olav (Olav Kyrre) var også med sin far på toktet til England. Han tok sin fars lik med tilbake til Norge og bisatte det i Mariakirken i Nidaros. Etter Toste jarls fall måtte hans to sønner også forlate England på grunn av de politiske forhold, og begge fulgte med Olavs skip tilbake til Norge. Den eldste var Skule Kongsfostre, og Olav Kyrre ga Skule jordeiendommer i Konghelle, i Oslo og ved Tønsberg. I Trøndelag fikk han Rein, som også på den tid var en gild gård. Kong Olav giftet ham med sin frende Gudrun Nevsteinsdotter. Hennes mor var datter til kong Sigurd Syr og Åsta. Skule Kongsfostres sønn Åsulf arvet Rein-godset etter sin far. Han fikk sønnen Guttorm, som overtok Rein (i 1136). Guttorm var gift flere ganger. Den best kjente av hans sønner var Bård Guttormsson. Han var i første ekteskap gift med kong Sverres søster Cecilie, med hvem han hadde sønnen kong Inge Bårdsson. I sitt annet ekteskap var han gift med Ragnhild Erlingsdatter og fikk med henne sønnen hertug Skule. Hertug Skule hadde i sitt ekteskap en datter — Margrete — som ble gift med kong Håkon Håkonsson. Forholdet mellom Håkon Håkonsson og svigerfaren var slett, og Skule bekjempet kongen like iherdig som stamfaren Toste jan i sin tid hadde kjempet mot sin bror kong Harald Godvinsson i England. Om hertug Skules datter, dronning Margrete, er det for— talt at hun med klokskap og høysinn klarte å avverge borgerkrig. Hun har sikkert hatt mangen vanskelighet som megler mellom sin mann og faren. Hun var født på Rein i 1209 og ble tidlig — 10 år gammel — utsett til den unge kong Håkons dronning. Forlovelsen ble inngått under store seremonier i domkirken 29. september 1219, og bryllupet ble feiret 25. mai 1225 i Bergen. Omkring 1220 tok Skule korset. 11226 lå han syk i sin gård i Nidaros, og under sin sykdom ga han Gud det løfte at han skulle skjenke bort sin ættegård Rein med gods til ære for Gud. Dette sitt løfte innfridde han senere ved at han lot bygge en kirke og inn- stifte et nonnekloster på Rein. Fra denne tid er gården blitt kalt Reinskloster. Da hertug Skule hadde overvunnet syk- dommen, fortsatte han kampen mot kong Håkon. Stridighetene endte med at Åsulf Jarlsfrende på Austråt (Ørland) sammen med birkebeinerne seilte inn til Nidaros og drepte Skule utenfor Elgeseter kloster i 1240. I 1263 døde også kong Håkon Håkonsson på Rein. Etter kongens død flyttet dronning Margrete Skulesdotter fra Håkonshallen i Bergen hjem til sitt fødested Reinskloster, hvor hun døde i 1267, og her er hun formentlig også gravlagt.

 

Rissa herred grenser mot Trondheimsfjorden, ,men i grunnen er det svært lite av bygda en kan se fra fjorden, da bygda ligger gjemt bak lave høgdedrag. I bakgrunnen på bildet skimter en Trondheimsfjorden og HemnefjeIlene.Klosterkirken har vært et storslått bygg- verk, og det er beklagelig at man har latt bygningen forfalle og i stedet har oppført en uanselig trekirke. Kirken (Skules kirke) var bygd av stein. Den var 60 alen lang og 36 alen bred og hadde hvelvinger som hvilte på søyler. Hovedinngangen lå på vestfronten. Dessuten var det dører til kapellene og fra koret til kirkens to tårn, som lå på Østre side. Kirken har hatt en grunnfot av hoggen kleberstein og samme slags materiale har vært nyttet omkring dører og vinduer. Hjørnesteiner og pillarer har vært av hvit marmor. Av kirken står nå bare ruiner igjen. Vestgavlen er delvis i behold og likeså en del av kirkens Østre del, men begge langveggene er forsvunnet. I 1660 ble en stor del av materialene solgt til Trondheim og nyttet til forlengelse av Vår Frue kirke. Likevel er kloster- kirken en stor severdighet og en turistattraksjon.Det er interessant å betrakte disse gamle levninger av dronning Margretes hjem og hvilested. Nonneklosteret på Rein ble stiftet i tiden mellom 1226—1230, og dets fulle navn var «Reins Monasterium Claustrum Sanctimonialum». Den første abbedisse var hertug Skules søster Sigrid på Austråt. Gjennom 300 år hadde nonnene sin gang her i de natur- skjønne omgivelser. Så kom reformasjonen, og alt klosterliv opphørte i Norge. Reinsklosters store eiendommer tilfalt staten som krongods. Fru Inger Ottesdatter Gyldenløve var klosterets siste bestyrerinne (abbedisse). I 100 år var Reinsklosters gods utlagt til verdslig len og k fra den ene lensherre til den andre. Den første var Axel Gyntersberg, og forleningsavgiften til kongen utgjorde 100 daler. Av senere lensherrer kan nevnes adelsmennene Jens Bjelke og Ove Bjelke til Austråt. For å skaffe penger i statskassen solgte kongen en hel del krongods til pengesterke folk. Blant de gods som således ble avhendet, var også Reinskioster. I 1675 solgte kong Christian godset til brØdrene Marcelius i Amsterdam for 38 100 rdlr. 2 ort. Skjøtet oppbevares fremdeles på Rein og er underskrevet av kong Christian V egenhendig. 11704 ble godset på ny solgt, idet brødrene Marcelius avhendet eiendommen til grosserer og commerceassessor Ebbe Carstensen. Han var gift med Anna Hornemann, og fra dem nedstammer den senere så kjente tallrike Hornemannsslekt i Norge. Reinskloster gods er fremdeles i slektens besittelse og eies nå (1956) av fru Marie Hornemann, fØdt Nannestad. Foruten den her nevnte ruin av hertug Skules klosterkirke på Rein har herredet tre forholdsvis nye kirkehus, som alle er i bruk. FØrst må nevnes Rissa sognekirke på Føll. Den ble bygd av arkitekt Guttormsen i 1888 og er med sine 800 sitteplasser en anselig kirke etter landsens forhold. Hele bygningen er oppført av stein. Fullt ferdig kostet den 65211,32 kr. Det var et dristig lØft bygda tok den gang, idet kommunens nettobudsjett på den tid var om lag 13 000 kr. Pengeverdien var jo den gang en annen. Til denne kirken er det vedtatt å anskaffe et stØrre orgel. Den kontraktmessige pris på det nye orgel er 54 000 kr., så en regner med at når det kommer på plass, blir kostnaden den samme som kirkens opprinnelige kostende.Gammelkirken ble revet, og det ble oppført ny kirke på Rein. Denne er en gave fra forfatteren Johan Bojer, og den ble innvidd 24. august 1932. I 1951 fikk bygda sin tredje kirke i Hasselvika kapell. Det ble innvidd 20. mai 1951. Kapellet er reist for private midler, innsamlet i Hasselvika, og overgitt kommunen til vedlikehold. Videre har bygda Denstad bedehus i Modalen, Betel bedehus i Rissa, Olsøy bedehus, Skalmerås bedehus og Skau forsamlingshus i Skaudalen. Vi har flere kristelige foreninger, som arbeider på hvert sitt felt innen misjonsarbeidet. Herredet har 2 prester. Blant de mange foreninger innen herredet merkes Rissa sanitetsforening. Den ble stiftet 10. februar 1910, og formålet er sykepleien. Den har til enhver tid 2—3 sykepleiersker i virksomhet. Foreningen har ordnet skoletannpleien og har iverksatt skolebarnsimdersøkelse samt spebarnskontroll. Videre har den oppført badstue og besørget særkalker til to kirker. Bygda fikk sitt eget folkeregister i 1946. Ved folketellingen i 1950 hadde Rissa et folke- tall på i alt 3 245, herav i 652 menn og i 593 kvinner — altså 59 flere menn enn kvinner. Siden 1930 hadde folketallet i bygda økt med 261. Av befolkningen lever størsteparten av jordbruk og skogbruk. Det er 100 fiskere og av dem 33 som har fiskeri som hovedyrke. Ved jordbrukstellingen 1949 var husdyrtallet 628 hester, 3 418 storfe, 3 674 sauer, 149 geiter, 879 griser og ca. 7 000 høns. Aker- arealet på 7 364 da fordelte seg slik samme år: hvete 500 da, rug 16 da, bygg 2 800 da, havre I 900 da, poteter 1 327 da og fôrnepe 380 da. Av fulldyrket eng var det 15 420 da, naturlig eng 1 600 da, dyrket beite I 799 da. natureng ca. 908 da og kulturbeiter 417 da. Av brukbar, men udyrket jord har en 5 927 da. Etter størrelsen fordeler brukene seg slik: under 20 da 147, fra 21—50 da 200, fra 51100 da 177 og over 100 da 40 bruk. Ut gjennom tidene har bygda hatt mange husmenn. I tiden 1850—1870 gikk tallet en del tilbake, idet mange utvandret til Amerika, der de fleste kom seg godt fram, vant som de var med kummerlige forhold heime. I årene etter 1. verdenskrig gikk tallet på husmenn sterkt tilbake, idet mange ble selv- eiere. Kjøpet av husmannplassene ga stØtet til en rik utvikling både for vedkommende selv og for bygda. Den siste husmannsplassen ble solgt i begynnelsen av 1950-årene. Det var plassen Kjempekra. Navnet skriver seg fra striden mellom kong Harald Hårfagre og sønnen Halvdan Svarte. Den siste var småkonge her i Trøndelag. Sagaen forteller at broren Eirik Blodøks den vinteren tok veitsle ved Selven innenfor Agdenes. Da Halvdan fikk vite dette, dro han dit med en hær og kringsatte huset mens Eirik sov. Eirik kom seg ut som sistemann og rømte til skogs. For dette overfallet ble faren Harald styggelig harm, samlet en hær og dro mot Trøndelag for å tukte Halvdan. Harald landsatte sin hær ved Kvithylla. Halvdan dro ut til Torsbjørg i Stadsbygd, og det så ut til å bli kamp. Imidlertid gikk skalden Guttorm Sindre imellom og meglet forlik mellom far og sønn. Om denne hendelsen forteller Snorre at Jorund Skaldmøy kvad et vers som lyder så: «Harald Hårfagre, vet jeg, spurte Halvdans voldsverk, og sverdets herre syntes han var litt svart den fyrsten.» I forbindelse med omtalen av jordbruket kan en nevne at bygda i 1955 gikk i gang med reising av nytt meieri. Det er blitt nødvendig på grunn av den sterke framgang melkeproduksjonen har hatt i de senere år. Det eldre er blitt for tungvint og gammeldags. Leveransen har økt fra år til år og var i 1955 om lag 3,5 mill. liter. Bygda har et andelssagbruk og flere private sagbruk. Dessuten har mange bønder gårdssager. Det er ikke lite som hvert år omsettes av trelast gjennom disse brukene. Til å verne om skogen er det skogoppsyn. Videre er det planteskole i bygda, som leverer planter til skogbruket både i og utenfor herredet.

 

Av den gamle klosterkirken på Reinskloster står bare ruiner igjen. Kirken var i sin tid et storslått byggverk, oppført av hertug Skule.Etter siste krig har bygda gjennomgått en rivende utvikling. Nye veier er bygd, og med hensyn til gjennomgangsveier er Rissa blitt en av Fosens mest sentrale kommuner. Planen før siste verdenskrig var et bedre samband med Trondheim for Fosenhalvøya. Krigen sinket denne planen, men etter krigen ble tanken tatt opp på ny, og plan for ferjesamband ble utarbeidet sammen med andre kommuner i Fosen. Utgangspunktet for veien er Leira med samband til Vanvik og ferje direkte til Skansen, Trondheim. Veien ble ferdig i 1955. Ferjen er også ferdig og ble åpnet pinse. aften 1955. Dens kapasitet er 300 passasjerer, ca. 24 personbiler og en del sykler. Over ferjesambandet har nå Fosenhalvøya forbindelse med de fleste kommuner i Fosen. Ferjetiden over fjorden er ca. 3/4 time. Herredsforvaltningen blir utført av de forskjellige styrer og nemnder innen bygda. I årene 1924—37 var kommunen dårlig stilt Økonomisk, men fra 1937 og utover har det vært stadig framgang. Rissa kommune er (1955) gjeldfri og har avsatt penger til forskjellige formål. Skatteprosenten er 17,5, og skattetabell I blir nyttet. Kommunebudsjettet 1954—55 var på I 686 675,10 kr. Rissa herredstyre består av 21 medlemmer og formannskapet av 5. I valgperioden 1956— 59 har Arbeiderpartiet 6 representanter, Høyre 1, Bondepartiet 6, Kristelig Folkeparti 3, Venstre 3 og upolitiske 2 representanter. Etter krigen har bygda også fått i stand aldersheim.Rissa har lenge hatt distriktslege. Han hadde et vidstrakt virkefelt, i 1920-årene hele Indre Fosen. Agdenes var da iberegnet. 11950 besto distriktet av Rissa og Lensvik. Etter denne tid fikk bygda egen lege, og i 1955 er det også ansatt assistentlege. Herredet har jordmor, husmorlag og bondekvinnelag. De ulike trygdetiltak er de påbudte.Kravene i et moderne bygdesamfunn er store og mange. Det neste store løft om bygda står framfor, er å få satt ut i livet en skikkelig skoleordning. Før i tiden var det omgangsskole, og gårdene måtte den gang i tur og orden avgi rom til undervisningen. Etter hvert bygde en dog skolehus, og nå (1956) har Rissa 8 skolekretser med hver sin skole. Klasseinndelingen er fra 5-delt ned til 2-delt. Undervisningsformen følger normalplanen for folkeskoler på landet. Av andre skoler har vi framhaldsskole, som er midlertidig. Det samme gjelder Fosen folkehøyskole. Likeså har vi den flyttbare landbruksskolen for Fosen til sine tider. Den flytter fra bygd til bygd med sine kurser. I 1954 ble tanken om sentralskole tatt opp til behandling, og det ble oppnevnt en nemnd som skulle komme med framlegg til ny skole- ordning. I 1955 ble det avstemning om saken, og flertallet stemte for sentralisering. Det som har preget rissværingene gjennom tidene, er arbeidslyst og vilje til å klare seg selv. Men det er ikke nok med bare dette, en hør også samarbeide med andre, også ut over de snevre bygdegrenser.

 

Rissa sognekirke å Følt er en stor og vakker steinkirke, oppført i 1888. Foruten denne er det to kirker til i bygda.Før i tiden samlet bygdas ungdom seg for det meste på hver sin kant og i hver sin krets på veier og ved veikryss, hvor de fordrev fri- tiden på forskjellige måter. Det ble derfor lite samarbeid med ungdom utenfor kretsene. Denne form for sammenkomster ble det etter hvert mindre av, takket være starten av forskjellige lag. Det første var Rissa ungdomslag, som ble stiftet i 1895. Styret gikk sterkt inn for å skaffe eget ungdomshus. Dette ble innvidd 1905 og fikk navnet Strandheim ungdomshus. Gjennom ungdomslaget ble det satt i gang forskjellige tiltak til gagn for bygda. Det ble startet sangkor, musikklag og avholdslag. I den første tiden var det losje. Her ble oppført skuespill, og ungdomslaget arrangerte fester med god underholdning. Dette bidro til en samling av både innen- og utenbygds folk. I 1952 ble ungdomshuset Strandheim revet, og det ble bygd nytt hus samme år på en ny tomt. Det fikk navnet Heimtun ungdomshus. Dette er et meget godt byggverk på høyde med tidens krav. Innvendig er det utsmykket av kunstmaler H. Willoch. Av andre lag kan nevnes Hasselvika ungdomslag, som også har eget hus, og likeså Rein ungdomsiag, som eier Skogly ungdomshus. Herredet har også folkeakademi. De som er interessert i å drive idrett, kan slutte seg til forskjellige lag, således Rissa idrettslag, som ble startet 20. februar 1920. Det har egen idrettsplass på 60 X 100 m med løpebane. Skauga idrettslag, som ble startet 1932, har leid idrettsplass. Det driver skisport og friidrett. Ellers kan nevnes Føl1 idrettsiag og Hasselvika Idrettslag. I Modalen ble skilaget «Fjellørn» stiftet i 1920. Det har egen skibakke og hytte. Rissa skytterlag hør også nevnes. Det startet i 1893, og har egen bane ved Føll. Dessuten har vi Nedre Skaugdal skytterlag og Øvre Skaugdal skytterlag. Av boksamlinger har vi Rissa ungdomslags boksamling, som ble opprettet 1937, og Rissa folkeboksamling. Videre har folke- skolene mindre boksamlinger.

 

Botnen er en saltvannsinnsjø som ligger midt i bygdas fruktbareste strøk og ligner et speil i stille sommerkvelder. Den er forbundet med Trondheimsfjorden ved Strømmen.

Sjursvika BÃ¥tforening

bottom of page